Logg inn:

Bare jeg finner dem, skal jeg si de vakreste ord
Kjell Gustumhaugen, Torsdag 3. mars 2014.

Noen ganger tenker jeg at jeg er den eneste i verden som har det akkurat slik. Den eneste i verden som ingen vil ha. Den eneste i verden det er noe galt med, i hvert fall galt på en slik måte. Jeg er bare redd. Hver dag. Hver kveld. Jeg vil ikke være her lenger. Jeg liker dere, jeg liker deg, men jeg vil bort. Til et sted hvor jeg kan føle meg trygg. Til et sted hvor jeg kan bli.

 

Til et sted hvor tårene kan komme ut, nå bare blir de der, jeg må liksom passe på dem. De andre barna kan komme til å erte meg, si slemme ting. Da blir jeg enda mer redd. Mest av alt vil jeg til et sted hvor jeg har min egen familie. For jeg vil bare være som de andre og da trenger jeg en familie. En helt vanlig familie. En mamma, en pappa, en bror, storebror og kanskje en søster. Hvis jeg kan være minst, er det fint. Også er det fint om de har en hund. Den må være liten.

Kan du hjelpe meg? Kan du se om de har funnet en familie til meg? Om jeg kan flytte snart? Det gjør ikke noe om jeg må bytte skole. Jeg tror ikke de vil ha meg der likevel.

Når jeg bare finner dem skal jeg si de vakreste ord. For nå vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg finner ikke ord som er store nok, som rommer den smerten du må føle og det kaoset du må finne plass til. Jeg finner ikke ordene som kan gjøre smerten mindre og livsgleden større. Det gjør så vondt å se deg, det gjør så vondt å høre på når du spør om vi kommer til å savne deg den dagen du flytter og når du sier at du skal kjefte på pappa når du møter ham i fengselet.

Jeg tenkte jeg kunne fortelle deg om en jeg kjenner, han som alltid forsøker å se ting fra verdensrommet når noe er vanskelig i livet. Har du tenkt over hvordan ting ser ut fra verdensrommet? Det fine er at alt blir så smått. De vonde tankene dine vil nok ikke bli noe mindre, men kanskje vi får øye på noe vi kan glede oss over, noe som gir deg et håp, noe å feste blikket på? Hvis vi ser litt framover, 20 eller kanskje 40 år fram i tid – det er ikke så farlig, vi har god tid – så tror jeg at vi sammen har klart å tippe vekta den andre veien. I hvert fall fått den over til den riktige siden, til den siden med gode ting som har skjedd i livet ditt. Men jeg tror ikke det er nok, jeg tror ikke ordene om verdensrommet er store nok til å dempe alt det vonde i din lille kropp.

Jeg vet ikke, men jeg er ganske sikker på at når andre sover, sover ikke du. Du har andre ting å tenke på. Andre tanker i hodet. Andre tanker å holde på avstand. Jeg tror det er det du gjør. Jeg tror ikke du tenker på så mye annet enn å holde de vonde tankene unna, jeg tror ikke dine tanker handler om så mye annet enn hva du må gjøre for å føle deg trygg, jeg tror du mest av alt tenker på hvordan du kan beskytte deg mot alt rundt deg. Omgivelsene. Menneskene. Selv om vi ligger i sengene våre og sover er vi der på ekte for deg. I rommet, rundt deg, over deg. Jeg tror du bruker kreftene på å være redd. Og de få du har til overs på å beskytte deg.

Du vekker meg aldri på natta, jeg kan ikke høre om du har vonde drømmer. Så jeg tenker at dine mareritt, hvis du først sovner, kommer uten lyd. Jeg tror du aldri har slappet av sånn som jeg slapper av når jeg slapper av. Sånn som mine barn slapper av, hviler kroppen sin og lar hodet få fri, når de ligger nedpakket i sofaen lørdag morgen i en blanding av varm dyne, myke puter og trygg atmosfære i suset fra en helt vanlig familie.

Jeg vil bare at du skal være trygg. Jeg vil at du skal finne ro i hodet ditt og i kroppen din. Jeg prøver å gjøre alt jeg kan for at du skal føle deg trygg, men nå finner jeg ikke flere ord. Jeg prøver å si, vise og være tryggheten, men vet ikke om det gjør ting bedre. Jeg finner ingen ord som kan gjøre det lettere å være deg, men det jeg kan si er at jeg lover å stå der neste gang det blåser opp til storm inne i deg, når bølgene bygger seg opp og tornadoen tar fart. Da skal jeg igjen være din dike.

Jeg tror alt det vonde du har med deg ligger der som en saus av en grøt, jeg tipper at det er vanskelig å skille det ene fra det andre, men jeg vet ikke. Jeg har virkelig ingen anelse, for jeg vet ingenting om det livet du har levd. Jeg har ikke slike erfaringer. Jeg har ikke kjennskap til slike liv. Jeg lever et liv som er helt ulikt ditt. Et liv som de fleste av oss lever. Bare ikke du.

Jeg kjenner ikke din verden, ingen kjenner din verden. Ikke de på skolen, ikke de andre barna, ikke vi som er rundt deg hver dag. Jeg vet ikke om du er den eneste i verden som har det slik, men jeg vet at du har helt rett når du sier at du er spesiell.

Det er de eneste ordene jeg finner nå.

Du er spesiell. Ingen er som deg

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
658450
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.