Logg inn:

Et ærlig svar i en blå volvo
Kjell Gustumhaugen, Tirsdag 5. mai 2014.

 

Barn trenger ikke beskyttende innpakninger og flakkende omveier når de lurer på noe. Barn er aldri for unge til å forstå, de trenger bare ærlige svar og rett fram-forklaringer fra trygge og støttende voksne.

Fars bror, min onkel, døde av kreft 46 år gammel. Året var 1987 og jeg var 13 år. Likevel husker jeg det som det var i går. Jeg husker detaljene fra tiden vi levde i. Broren min hadde akkurat fått sin første cd-spiller og kjørte Madonnas ”True blue” på repeat. Jeg hørte på Modern Talkings ”Let´s talk about love” på vinyl, mens jeg lå på senga og leste ”Pakkis” av Khalid Hussein.

Jeg husker alle de små tingene fra den tunge tiden for familien. All usikkerheten i ukene og dagene før onkelen min døde, alle spørsmålene som svirret i hodet. Kom han til å dø? Jeg husker at jeg foldet hendene og ba til Gud selv om jeg ikke trodde på han. Jeg husker tårene til far i begravelsen. Jeg husker alle voksne rundt oss som i tiden etterpå sa ordet jeg aldri hadde hørt før. Kondolerer.  

Men fra denne tiden husker jeg én ting bedre enn alt annet. Min fars ærlige svar.

– Tror du onkel Arne kommer tilbake hit?, sa jeg.

Det var far og jeg i familiens blå Volvo 144 med registreringsnummer HS 21669, den jeg tilbrakte store deler av min oppvekst i. Den med håndbrekk på venstre side av førersetet og en vulgært stor girstang mellom de to framsetene. Vi befant oss på den lange grusveien som gikk gjennom de nyslåtte åkrene, vi var straks framme hos min tante og mine to søskenbarn som for ikke lenge siden hadde kommet hjem fra sykehuset etter nok et besøk hos sin mann og far på sykehuset i byen. Virkeligheten begynte å gå opp for meg og jeg glemmer aldri det ærlige svaret jeg fikk.

– Nei.

Kanskje var dette øyeblikket hvor også min far tok inn over seg at det ikke ville gå lengre, kanskje det bare manglet å si det høyt for at han selv skulle innse det? Jeg vet ikke, men for min del lærte jeg så mye av min fars nakne og usminkede svar.

Svaret kom ikke alene og det stod ikke alene. Det gjorde aldri det med far. Han sa ikke bare nei, men det var alt jeg hørte. Det var alt jeg trengte å høre. Jeg trengte noe konkret å forholde meg til, jeg trengte et ærlig svar og det var det jeg fikk.

I det øyeblikket begynte jeg å forberede meg på begravelsen, for nå visste jeg hva som ville komme. Jeg tror jeg hadde vært med på begravelser tidligere i mitt unge liv, jeg visste i hvert fall godt hva den slags innebar. Jeg likte det dårlig og det verste var dagene i forkant og spesielt morgenen selve dagen. Det var verre enn selve begravelsen. Stillheten i huset, den fremmede stemningen. Tausheten. Ikke bare begynte jeg å forberede meg på begravelsen. Jeg tok også døden inn over meg. Onkels død. Jeg skjønte at nå var det slutt og husker jeg tenkte at han ved siden av meg ikke fikk lov til å dø riktig ennå.

Jeg har fremdeles med meg fars ærlige svar. Når mine egne barn spør om ting som utfordrer min ærlighet gjør hans ”Nei” fra denne dagen at jeg tenker meg om en ekstra gang og kanskje gir et mer usminket svar enn jeg først hadde tenkt. Denne dagen lærte jeg hvor nyttig det er at foreldre er ærlige om vonde ting. 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
658491
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.