Logg inn:

Jeg detter ut av familielivet
Kjell Gustumhaugen, Mandag 22. februar 2016.

I familielivet foregår ingen didaktisk planlegging. Fraværet av hva, hvordan og hvorfor blir tydelig når det begynner å dra seg til og det kun er kort tid igjen til gjestene kommer.

Mønsteret er det samme hver gang. Vi har ulike kart i hodet. Mitt kart tilsier at vi ikke vil få noen problemer med å være klare til gjestene kommer, men jeg vet av erfaring at det kanskje vil skje i et annet tempo enn hva hennes kart tilsier. Kartene vi har i hvert vårt hode viser to ulike terreng som ikke på noen måte er samkjørt.

Når det først smeller, når moren til lille Tuva sender melding og sier at de kommer en halvtime tidligere, det er da jeg detter ut av familielivet og blir en tafatt dott for det som da skjer videre i et voldsomt skypumpetempo.

Hun: ”Det er utrolig irriterende når du bare står der! Hallo?!”

Jeg: ”Ja, hva skal jeg gjøre da?”

Hun: "Nei, hva tror du? Brette klær? Nei, du skal ikke det, for vi skal ha bursdag og nå kommer gjestene! Hva pleier man å gjøre når man ordner til bursdag? Man bretter i hvert fall ikke klær!”

Det er her jeg detter av lasset. Alt velter inn over meg og i løpet av sekunder reduseres jeg til en forvirret, tufsete og snurt ektemann og pappa. Jeg er omtåket av det hurtige værskiftet, de sterke vindkastene har tatt fra meg kartet og jeg har ingenting å navigere etter. Jeg har ikke annet valg enn å følge beskjeder og gjøre akkurat som jeg blir fortalt.

Rommet fylles av hektisk og utrivelig innspurtsvirksomhet i kombinasjon med en ubehagelig stillhet. Jeg blir sur og stille mens jeg inntar den behagelige, men feige offerrollen. Hun blir irritert og kommanderende. Kanskje får jeg lagt på en serviett eller to før elendigheten akselererer. Pølsekjelen er for liten, det er tomt for ketchup og lompene jeg kjøpte er mugne og der ringer Tuva på. Bikkja, den fordømte bikkja, har tissa inne og nå renner det over for henne og hun begynner nok en gang å snakke om at hvis ikke noen orker å gå tur med den vaskefilla så får vi bare levere hele kluten tilbake.

Hun: ”Kjapp er ikke akkurat mellomnavnet ditt”.

Jeg: ”Men jeg har ikke noe mellomnavn”.

Hun: ”Nei, det vet jeg godt”.

Jeg: ”Men hva vil du jeg skal jeg gjøre da?”

Hun: ”Ta livet av bikkja.”

Intensiteten øker og vi styrter inn i Seinfeld-diskusjoner uten vinner. Skal pølser alltid klippes fra hverandre før de legges i kjelen eller er det greit å legge flere som henger sammen oppi kjelen og klippe av når de serveres?

Det skjer hver gang. Når det er barnebursdag i huset, er det hun som har regien. Jeg liker det ikke. Det får meg til å føle meg som en som lever etter tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og er det noe jeg ikke ønsker, er det nettopp det. For jeg vasker huset, bretter klær, tørker både tårer og rumper og trøster der det trengs. Likevel, de tre gangene i året det arrangeres barnebursdag, da kommer jeg til kort og faller inn i et kjønnsrollemønster jeg ikke føler meg hjemme i. 

- Vi er gode på mange ting, men de bursdagene er vi ikke så rå på, sier hun etterpå, da papirduken er pakket sammen med halvparten av sjokoladelangpanna fortsatt klistret på, og bursdagsbarnet hopper frydefullt rundt, høy på egen fest, og jeg vasker over gulvet etter å ha dratt over de klissete håndtakene (endelig! Nå er jeg på! Dette er jeg god på!).

– Nei. Vi må snakke sammen på forhånd. Legge en plan. Fordele oppgaver, sier jeg. 

– Ja. Vi får huske på det neste gang, da, sier hun. 

– Ja, vi får vel det, sier jeg. 

Og så ser vi på hverandre og jeg tenker at det er i alle fall godt at vi kan være enige om at vi er dårlige. Hun smiler. 

– Vi kommer til å glemme det neste gang. 

– Ja. 

Og så kommer vi på at kanskje vi bare har fire barnebursdager igjen å arrangere, for de har blitt store nå, og sjokoladelangpanne med seigmenn skal byttes ut med gudvethva og plutselig føles det viktig at de bursdagene blir fine. 

– Ok, da gjør vi det skikkelig bra neste gang, sier hun. 

– Du ordner mens jeg går tur med bikkja, og så rydder og vasker jeg etter festen?

– Perfekt. 

 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
671151
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.