Logg inn:

Jeg gikk aldri i barnehage
Kjell Gustumhaugen, Torsdag 18. august 2016.

Jeg vokste opp med en hjemmeværende mor med all verdens av tid. All tid i verden til meg og mine to søsken. Jeg kan ikke, uansett hvor mye jeg tenker tilbake, huske stressende morgener eller slitne foreldre gjennom min barndom. De var helt sikkert også slitne, frustrert og forvirret som foreldre, men i min barndom, slik jeg husker den, var det ingen som noen gang maste på meg om å komme meg opp av senga, kle på meg, skynde meg på badet eller være raskere med å kle på meg. Det var ingen som jaget meg ut døra om morgenen, ingen irriterte eller oppgitte stemmer. Mine foreldre var der hele tiden, men aldri i veien. Jeg fikk oppdage verden på egen hånd og var samtidig det tryggeste barnet i hele verden.  

Det jeg kan huske fra min barndom, er lyden av innringningsprogrammer og ønskeplater på P1 blandet med lukten av fiskeboller, hvitsaus, stekt flesk og revne gulrøtter – noen ganger var det nystekt lever– middager som så smått ble påbegynt allerede i totida av en mor som gikk med forkle store deler av dagen. Det var lyden av P1 og lukten av fiskeboller dagen lang. Jeg kan huske foreldre som sov etter middagen mens vi barna lekte rundt dem. 

Også husker jeg far som kom hjem fra jobb hver dag klokka halv fire med topplua brukt nettopp som en topplue, forsiktig plassert der oppe på toppen av hodet og med selve toppen av topplua alltid liggende til den samme siden. Venstre. Akkurat som om lua levde sitt eget liv og hver morgen visste hvilken side den skulle falle til. Selv om det var bitende kaldt om vinteren på Lillehammer på 70- og 80-tallet, kan jeg aldri huske at far hadde lua trukket nedover ørene. 

Far var ikke alene om å gå med lua på denne måten. Alle fedrene i gata gikk med lua på en måte som gjorde at det lille tøystykket levde opp til navnet. Det var fedre som ikke satt på kontor, men som gikk på jobb, med topplua på plass, for å produsere noe. Om far ikke var alene om å gå med topplua på denne lett gjenkjennelige måten, var han i hvert fall alene om én ting. Han hadde verdens største matboks, og jeg var overbevist om at ingen i hele verden hadde noe som kunne måle seg med noe så gigantisk å legge dagens matrasjon i før man gikk på jobb om morgenen. Ikke faren til Alfred, ikke faren til Petter, ikke faren til Torbjørn, han med glidelås i siden på de høyhælte skoene, og i hvert fall ikke faren til Svein litt lenger nedi gata, han så altfor puslete ut til det. Matboksen til far var i småbulkete aluminium, men for meg så det ut som bombesikkert jern, og uansett hvor mange brødskiver han hadde i boksen når han dro hjemmefra, var den alltid tom når han kom hjem. 

Vi kjedet oss aldri. Broren min og jeg. Ingen av oss gikk i barnehagen, men vi hadde alltid hverandre. Selv ikke når vi ventet på at far skulle komme hjem fra jobb, kjedet vi oss. Hver dag når mor sa at det ikke var så lenge til far kom, kikket vi ut gjennom kjøkkenvinduet. Spurte mor om ikke far snart kom, og når hun så på klokka og sa at nå var det like før, satte vi oss begge to med ryggen mot utgangsdøra, den som vendte utover. Slik satt vi helt til far kom og åpnet døra, og vi datt bakover mens vi møtte smilet til verdens tryggeste skikkelse med topplua langt der oppe. 

Kombinasjonen av forkle rundt livet, god tid og en far som kom hjem når han skulle, var alt jeg trengte for å være trygg i min barndom.

 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
658498
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.