Logg inn:

Den lille lekeplassen
Kjell Gustumhaugen, Onsdag 21. desember 2016.
GJESTESKRIBENTSondre Bjaberg er trebarnspappa og barnehagelærer. Han er kjent fra NRK-serien "Verdens beste pappa".

I en stadig mer digitalisert hverdag er det en opplest og vedtatt sannhet at gode foreldre passer på at ungene ikke tilbringer all sin tid foran en skjerm, men kommer seg ut i sunne fritidsaktiviteter. Men hva skjer med barna når de har mer proppede ukeplaner enn vi foreldre har? Hvor blir det av leken?

Da jeg var liten var alt utenfor dørstokken en lekeplass. Søledammen i oppkjørselen var en majestetisk innsjø, der seilskuter laget av eikeløv barket sammen i dramatiske sjøslag mot skumle pirater. Parken i nabolaget ble Nangijala; det magiske eventyrlandet fra Brødrene Løvehjerte. Vi fant underholdningen i vår egen fantasi og det vi hadde rundt oss. Vi kunne miste oss selv i leken i flere timer.

Min påstand er at barn i dag har mistet mye av denne typen lek. Det bekymrer meg. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at barn har sluttet å leke. Det er bare det at leken altfor ofte har premisser. Regler. Tidsfrister. Innskrenkninger. Og, ikke minst, voksen organisering og styring.

Mange påstår at det er de digitale mulighetene som ødelegger for den gode, gamle måten å leke på. Jeg tror ikke dette nødvendigvis er riktig. 

For enkelt å skylde på digitaliseringen

Vi vet alle at barn bruker mye tid foran skjermer, men det er for enkelt å skylde på iPads, PlayStation, smarttelefoner og nettsidene til NRK Super. Digitaliseringen av barndommen er tross alt muligheter vi gir barna våre for å ruste dem for fremtiden. De digitale duppedittene skal stimulere til læring og nysgjerrighet på den digitale lekeplassen.

Problemet er at alle de digitale duppedittene etterhvert tar mye plass i barnas liv, og så tenker vi voksne at det digitale trenger en motvekt. Så vi begynner å melde barna på aktiviteter. Masse aktiviteter. Og da snakker jeg ikke om fotballtrening et par ganger i uken, men et aktivitetsjag som fyller alle dagene i uken med alt fra tennistrening til seilkurs til dansing og korps.

Tall fra Norges Idrettsforbund viser at nesten 9 av 10 barn er med i et idrettslag på et eller annet tidspunkt i løpet av barneskoleårene. I aldersgruppen 6-12 finnes det flere medlemskap i idrettslag enn det er personer i befolkningen. Vi får bare så vidt kastet i barna en varm middag mellom slagene.

Og bevares, det er sunt å drive med idrett, men det har kanskje gått for langt når barna våre har en mer stappfull ukeplan enn oss voksne. Det er altså ikke digitaliseringen som ødelegger barns lek. Det er de voksnes reaksjonsmønster som er problemet.

Den organiserte leken struper kreativitet

Ved å bruke så mye tid og energi på å aktivisere barna i organiserte aktiviteter gjør vi som foreldre en tabbe. Vi tilrettelegger ikke for aktiviteter på barnas premisser, men for hva vi selv mener er sunne aktiviteter.

Dette har gjort at dagens lek har blitt institusjonalisert og satt i system, både gjennom idretten, organisasjonslivet og skolevesenet. De voksne styrer, og vi ser for oss et ønsket utfall av aktivitetene, enten det er å gi karakter, poengscore eller å stå på sidelinjen og heie frem hver minste bevegelse. Som konsekvens blir barn små verdensmestere som fra tidlig alder kjenner på et prestasjonspress som sliter dem ut.

Når de i tillegg hele tiden er mer påkoblet enn vi noen gang var som barn, kan stresset bli overveldende. Lekemulighetene blir færre og barna vet ikke hvordan de skal igangsette nysgjerrigheten sin på egen hånd. De mister utforskningstrangen. Og de blir fortere små voksne. De frarøves tid hvor de bare kan være barn uten å måtte prestere. Denne tiden er det vår oppgave som foreldre å gi tilbake.

Som pappa og som barnehagelærer vil jeg nødig se barna mine miste den dyrebare tiden hvor de bare kan være barn, upåvirket av press og vanskelige problemstillinger. Jeg vil se dem plukke hvitveis og studere rumpetroll, ikke være bekymret for om de har nok likes på Facebook eller om de leder på scoringsstatistikken på fotballaget. Men tilrettelegger vi som foreldre egentlig for disse tingene?

Vi må finne den ”lille lekeplassen”

Mine erfaringer tilsier at det er vi som må skape rom for barna. Som den viktigste premissgiveren for deres barndom er det et ansvar vi ikke kan fraskrive oss. Tidsklemma er ofte den store synderen i en hverdag med lite lek. Men når vi vet at vi aldri før har hatt bedre råd, mer fritid eller mer ferie, henger ikke forklaringen helt på greip. Istedenfor å dyrke hverdagseventyrene blir fritid også en arena for selvrealisering.

Så da står vi der. På Tryvann. I nytt sportsutstyr med grinete barn som vil ha vafler, mens vi fokuserer på å ta den lykkelige selfien, for å vise alle andre enn de vi er sammen med, at vi er så utrolig flinke til å være ute sammen.

Men lek trenger verken å være dyrt eller vanskelig. Da vi var barn foregikk leken ofte i gata, hvor barn i ulike aldre lekte sammen uavbrutt. Dét ga et samspill blant eldre og yngre barn som lærte hverandre ting gjennom lek, en kompetanseoverføring som er i ferd med å bli nesten borte fordi alle barn i nabolaget er omtrent like gamle. Det betyr at vi foreldre må innta rollen som det eldre barnet, og sørge for at barna våre lærer å leke og utforske i nærmiljøet.

Minnene jeg husker best er de små hverdagseventyrene som trigget nysgjerrigheten med enkle grep. Som den gangen pappa tok meg med på fugletitting i buskene utenfor blokken vår, med en halvliter rød saft og et par påsmurte skiver med kneippbrød. Jeg husker det fordi vi var sammen, det var kun oss og fuglene.

Bli med ut og lek!

Som voksne kan vi bli flinkere til å være tilstede i situasjoner og små øyeblikk hvor barna selv får lov til å styre kreativiteten. Vi må finne ”den lille lekeplassen”. Den rett utenfor døra eller på vei hjem fra skolen. På den lille lekeplassen kan selv en stein bli utgangspunkt for samtale, læring og hundre forskjellige leker om man bare tillater det og vet hvordan. 

Det beste av alt er at dette krever så lite av deg som voksenperson. Du kan vise barna at bare det å tre over dørstokken innebærer et hav av muligheter for lek med de små tingene. Kanskje engasjerer du deg i leken en gang i blant, men kanskje skal du som oftest bare la fantasien og kreativiteten til ungene få fritt spillerom på egenhånd?

Det er gjennom den frie, utforskende leken at barna tilegner seg sosial kompetanse, kreativitet, forståelse for samspill og problemløsning. Når vi vet at kreativitet, problemløsning, innovasjon og samarbeid på tvers er stikkord i fremtidens arbeidsmarked, hvilken tilnærming til barns lek og aktiviteter tror du er klokest når vi skal utruste dem for voksenlivet? Vi må rydde timeplanen og gi barna tiden de trenger for å være barn. Så legg vekk telefonen og ta med barna ut for å leke!

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
637886
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.