Logg inn:

Barnehagen på tur!
Kjell Gustumhaugen, Tirsdag 24. januar 2017.

Barnehagen er på tur på biblioteket. De tre voksne og barna, det er vel en fjorten femten av dem til sammen, har kommet inn fra regnværet utenfor. De har endelig fått av seg de gjennomvåte regnbuksene og ull-luene som er blitt så tunge av alt regnet.

Jeg kjenner igjen situasjonen. Kjenner igjen det å være på tur med barnehagen og komme inn på et offentlig sted. Lukten av vått ulltøy og svetteperlene på ryggen mens du kler av barna så raskt du bare kan og samtidig prøver å organisere gjengen så godt det lar seg gjøre. Kommunikasjonen mellom de voksne og den hektiske aktiviteten for å holde orden på både barn og utstyr. Balansen mellom friheten av å være borte fra barnehagen og den lille frykten for at noe skal skje mens man er på tur.

Om du ikke har jobbet i barnehage før, kan jeg fortelle deg at det er ganske mye som kan gå galt når en hel barnegruppe er på tur. Som for eksempel at et barn (eller flere) bæsjer på seg og det ikke er en do i mils omkrets, at noen barn plutselig ikke orker å gå en meter til og bare legger seg rett ned (det skjer oftere enn du tror) eller at noen tilfeldigvis stikker fingeren inn i et hull og blir sittende fast (det er alltid den samme ungen).

Jeg betrakter fra avstand. To barn som akkurat er ferdige med å trampe ut av utedressen løper raskt bort fra plassen med alt yttertøyet og alle barnehagesekkene. En av de voksne småløper etter barna og ber dem stoppe:

– Hva er det som ikke er lov på biblioteket?, sier han.

– Løpe! Svarer barna.

– Og hva gjorde dere nå?

– Vi løpa!

Barna tar ny sats. De skal opp til andre etasje, løper av gårde og sklir rundt svingen på toppen av trappa. Selvfølgelig løper de! Inne på biblioteket er det store rom og høyt under taket, barna er i sokkelesten, gulvet er akkurat passe glatt til å spinne bortover. Den voksne lar barna løpe. Smiler for seg selv. Jeg tror hun for lengst har skjønt at dette slaget er tapt. At barna ikke kommer til å slutte å løpe uansett hvor mye hun sier det. Jeg tror hun visste det allerede før de kom til biblioteket.

Jeg observerer henne videre den tiden barnehagen er på biblioteket denne dagen. Hun er en av de mange dyktige barnehageansatte som ser barna og samtidig mestrer denne helt spesielle balansegangen mellom å ”passe på barna” og å tåle usikkerheten det er å ikke kunne ha kontroll på alt som skjer.


KOMMENTARER
Har vært i samme situasjon utallige ganger. Mye kan skje, men hvorfor ikke sette seg ned med barna på forhånd og gjennomgå reglene for oppførsel på bibliotek og inngå en avtale med de. Gi de litt ansvar og passe på/hjelpe hverandre til dette og så må de voksne passe godt på de barna som strever mest... Positiv tone selvsagt/spille på lag med barna.
25.01.17
Godt beskrevet. Det ideelle ville være å kunne gå til biblioteket med få barn om gangen :-) Noe hverdagen dessverre oftest ikke tillater..
15.02.17

Godt beskrevet. Det ideelle, for alle parter, ville nok være å gå til biblioteket med få barn om gangen :-) Dessverre ikke nødvendigvis lett å få til i barnehagehverdagen..
15.02.17


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
658471
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.